tirsdag 3. november 2009

Istidsfauna og kvartærgeologi i Gudbrandsdalen


Det ble arrangert et seminar om istidsfauna og kvartærgeologi i Gudbrandsdalen i Fåvang, 30. september 2009. På seminaret ble det holdt 2 fagforedrag av kvartærgeolog Mona Henriksen fra Universitetet for miljø- og biovitenskap og osteolog Anne Karin Hufthammer fra Bergen Museum / Universitetet i Bergen. Nedenfor er det en kort oppsummering fra seminaret som ble gjennomført som et samarbeid mellom det naturhistoriske nettverket og iNasjonalparker.

Kvartærtiden er vi fortsatt en del av – og er den siste i rekken i en geologisk periodisk inndeling av jordens historie. Kvartær regnes som de siste 2,5 millioner år og har vært preget av markante og hyppige klimasvingninger – fra kalde istider og til varme mellomistider. Vår tid befinner seg i en mellomistid (interglasial).

Det finnes en rekke spor som forteller oss om at vi har hatt både en og flere istider i landet vårt. Trolig har vi hatt 30 – 40 istider gjennom kvartærtiden og like mange mellomistider. Ved å studere dagens breer blir det langt lettere å gjenkjenne også tidligere breer. Vanlige spor etter tidligere istider er U-daler og fjorder, skuring, rundsva, flyttblokker og flere løsmassetyper. Eskere eller rullesteinsåser og sandur er slike løsmassetyper som hører hjemme i et landskap med isbreer. Spesielt interessant er sanduravsetningene fordi atskillige av de norske mammutfunnene er nettopp gjort i slike løsmassetyper. Sandur er løsmasser som breelvene har avsatt foran breen.

I dag vet vi at isens erosjon har vært langt mer skånsom enn det man tidligere har trodd. Dette avdekkes gjennom at en rekke lokaliteter har beholdt avsetninger som er eldre enn det siste istidsmaksimum. Istidsmaksimum er regnet til ca 20 000 år siden. Tidligere trodde de fleste at breer og innlandsis eroderte bort alle spor fra et tidligere isfritt landskap. Hvorfor ble ikke alle slike spor erodert bort? Noen årsaker til at det nettopp i Gudbrandsdalen finnes mange slike bevarte rester av materiale fra før siste istidsmaksimum kan være at man her har hatt en kald is som var frosset fast til underlaget og at det var liten erosjon midt under isskillet.

De bevarte restene av løsmasser fra perioder med et isfritt miljø i Gudbrandsdalen har ført fram til at kvartærgeologer har satt dalens navn på en interstadial eldre enn ca 45 000 år siden. Dette forsterkes og av de dateringsforsøk som er utført på tidligere mammutfunn fra Gudbrandsdalen. Mammutfunnene er en utvetydig dokumentasjon på at det har eksistert et isfritt miljø.
Hvordan så det ut i Gudbrandsdalen når løsmassene før siste istidsmaksimum ble avsatt? Store breelvsletter dekket store deler av dalen og som fikk tilført smeltevann fra en stor bre i Jotunheimen. Et nettverk av smeltevannselver i et stadig skifte av løp avsatte enorme løsmasser. Dalbunnen lå da 50 – 80 meter høyere enn dagens dalbunn. Dette forteller oss om at enorme mektigheter av sand og grus har siden blitt erodert bort.

Ingen av de norske mammutfunnene har gitt en sikker alder på under 45 000 år ved bruk av radiokarbonmetoden. Siden metoden ikke gir noen sikker alder over dette er vi fortsatt usikre på når denne istidens karakterart faktisk levde i landet vårt. Men vi vet med sikkerhet at det har vært flere varme perioder (interstadialer) under siste istid. Det er derfor mulig at mammuter har levd i Norge gjennom flere slike varmere perioder under siste istid.
Under istidens varmere perioder fantes det trolig en gressvegetasjon som tålte et hardt beitepress. Jordsmonnet var rikt og førte til et beite med høyt næringsinnhold. Beinfunn fra Sibir og Alaska viser en klar dominans av utpregede gresspisere som hest og bison. Den ullhårete mammuten som vi finner i Norge har også beitet av dette gresset.

På slutten av siste istid skjedde en omfattende utdøing av store landlevende pattedyrarter. Spesielt mange døde ut i Nord-Amerika og i alt teller dette et tall på over 40 arter. Færre arter døde ut i Europa men også her skulle arter som ullhåret mammut, hest, ullhåret nesehorn, kjempehjort, saigaantilope, bison, moskus, hulehyene, hulebjørn og huleløve dø ut. Sammenlignet med områder på like langt nord i Russland bør det være sannsynlig at også arter som for eksempel ulv, huleløve og hest har levd i en fauna sammen med mammut.

Den ullhårete mammuten var et stort dyr og hvor hannene kunne oppnå vekter opp mot 6 tonn. Hunnene var imidlertid betydelig mindre. En annen karakter ved mammuten var den tydelige ”humpen” i skulderregionen, toppen på hodet og det lange opptil 90 cm lange pelsen. En stor utfordring vil være å dokumentere flere av disse artene i en fauna i Sørøst-Norge sammen med mammut, moskus og rein som vi gjort funn av allerede. Hest og huleløve hadde en særlig stor utbredelse og sannsynlige arter som også i framtiden kan vise seg å ha levd i Norge.

Myhre Grustak i Fåvang, Ringebu kommune, er det største grustaket som henter ut grus fra disse gamle avsetningene som ”overlevde” det siste store istidsmaksimum. Dette grustaket har så langt gitt oss i alt 5 mammutfunn inkludert 2 funn fra grustakets ytre områder. Ytterligere ett funn ble gjort i relativ kort avstand fra dette området. Denne lokaliteten er et meget verdifullt arkiv som kan tilføre ny kunnskap om både glasiasjonsforløp, faunahistorie, vegetasjonshistorie og klimahistorie. Det er derfor også et stort ønske om å legge til rette for flere ulike formidlingstiltak hvor spesielt skoleklasser inviteres med for å lete både etter faunarester og lære mer og avsetninger og naturgeografi.

tirsdag 16. juni 2009

Elvemusling - en ansvarsart for Norge


Oppsummering fra foredrag om elvemusling av Bjørn Mejdell Larsen, Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Verdens våtmarksdag 2. februar 2009.
Referat nedskrevet av Finn Audun Grøndahl, Randsfjordmuseene
(Foto: Finn A Grøndahl)

Ansvarsart for Norge og status

Elvemuslingens utbredelse i Norge er knyttet til 400 – 500 lokaliteter. Norge har om lag 1/3 av gjenværende lokaliteter i Europa og her finnes om lag halvdelen av den europeiske bestanden! Elvemuslingen er derfor en ansvarsart for Norge!Det er antatt at det finnes 400 – 500 populasjoner i Norge og av disse regnes om lag 120 å befinne seg i en fare for utdøing. Det er regnet med at om lag 20 % av en opprinnelig samlet bestand er utdødd. I mange av dens lokaliteter er det svikt i reproduksjonen og mange populasjoner domineres av gamle individer (forgubbing).I Oppland er 8 populasjoner / lokaliteter kjent. Den største populasjonen i Oppland er regnet å bestå av ca 500 000 individer. De øvrige er alle betydelig mindre og hvorav 3 av populasjonene har trolig under 100 individer. Arten er klassifisert som sårbar på Norsk Rødliste i 2006 og den er fredet mot all fangst fra 1. januar 1993. På IUCN sin globale rødliste (2006) er den plassert i kategori sterkt truet.

Nøkkelart i økosystemet
I en elv hvor muslingpopulasjonen har en normal tetthet vil den inneha en nøkkelartsfunksjon på grunn av sin store vannrensende effekt. Opptil 50 liter vann blir filtrert av en musling hvert eneste døgn. Dette vil ha stor betydning for svært mange andre organismer i økosystemet.

Larvene er avhengig av fisk
En musling kan produsere fra 1 – 10 millioner larver. Tidspunktet for når larvene slippes varierer noe men er i hovedsak knyttet til juli/august – september. Temperatur synes å være viktig. Varigheten til slipp av larver kan strekke seg over 2 uker. Larvene fester seg så til gjellene på fisk og dette er kun enten laks eller ørret. Opptil 2000 – 3000 larver kan samle seg på en fisk på 1 års levealder. Mye tyder på at det finnes ”ørretmuslinger” og ”laksemuslinger” ut fra at noen elver har populasjoner som viser preferanse for ulike vertsfisker (arter). Immunforsvaret virker slik at muslinglarver i liten grad fester seg til samme fisk 2 år på rad (utvikling av motstandsdyktighet mot larver på gjellene). Normalt utgjør stadiet hvor larvene er festet på gjellene til en fisk om lag ca 9 – 11 måneder (larvestadiets lengde i tid). Veksten er sterk i denne tiden og kan 10-dobles - fra 0,05 m m – 0,50 m m. Etter en fase på gjellene slipper larvene seg på våren og graver seg ned i elvegrusen. Her lever de nedgravd i substratet til de har en lengde på 15 - 30 mm. De blir kjønnsmodne i 12 – 15 års alderen (50 – 75 mm).Larvestadiet på gjeller hos fisk er dens viktigste spredningsmekanisme. Det er svært viktig at larvene kommer raskt i kontakt med fisk og rett art. Normalt blir ikke vertsfisken skadet av larvene.

Reproduksjon
En elvemusling er forplantningsdyktige nesten hele livet etter at de er kommet i reproduktiv alder.

Vekst og alder
Normal størrelse på en voksen elvemusling er 7-15 cm. Skallet er mørkt brunlig og nesten svart hos eldre individer. Måling av lengdevekst kan gjøres ved å telle og måle avstand mellom vintersoner utenpå skallet direkte. Slik avlesning på skall kan imidlertid kun gjøres på unge dyr. For eldre dyr må skallet snittes på skallets bredeste punkt fra siden med lukkemuskel og rett over mot skallets ”langside”. Elvemuslingen kan oppnå en svært høy alder med over 200 – 250 år!
Skallet – et historisk arkivMuslingskallet kan brukes for å gi en stor mengde miljøinformasjon som f eks sporstoffer, miljøgifter og tungmetaller. Studier av elvemulig har vist at det er mulig å påvise både når blybensinen kom i bruk og når Tsjernobyl-ulykken fant sted. Muslingskallene kan anvendes for å rekonstruere lokalklima langt tilbake i tid! Alle som finner døde dyr / tomme skall langs ei elv bør ta vare på disse og levere dem til nærmeste naturhistoriske museum eller til NINA.

Predasjon
Elvemuslingen har få naturlige predatorer når de har vokst seg store som godt voksne dyr. Oter kan tenkes å spise musling og det samme kan tenkes for kråke og måkearter.

Habitat
Elvemuslingen lever sjelden over 250 moh og maks kjent høydegrense i Norge er 450 moh. I Sverige og Østerrike er større høydegrenser kjent. Elvemuslingen lever i hovedsak i rennende vann og i næringsfattige lokaliteter. Substrat som silt og sand er helt uegnet for arten. Sedimentasjon er svært uheldig. God vanngjennomstrømming er viktig og grovere stein med finere grus imellom representerer et godt habitat. Høyt innhold av humus unngår den også. En pH under 5,5 er vanskelig for arten fordi da vil kalkreservene i skallet bli oppbrukt. Unge dyr må ha mye kalk for å bygge opp skall. Turbiditet må befinne seg under 1 for at arten reproduserer. Næringstilsig fra jordbruk og skogbruk er uheldig.

Trusler
Elvemuslingen er konfrontert med en rekke trusler som først og fremst er relatert til forringelse av dens leveområder;
- Eutrofiering (økt næringstilsig)
- Erosjon fra land- og skogbruksområder
- Graving i og langs vassdrag
- Vegbygging og kanalisering, bekkelukking
- Høy turbiditet
- Forsuring
- Forurensning og giftutslipp
- Grøfting av myrer
- Snauhogst
- Vannkraftutbygging og regulering av vannføring (nye vannføringsregimer)
- Reguleringsdammer kan forårsake fysiske vandringsbarrierer for fisk
- Endret vannføring og temperatur grunnet vannkraftutbygging
- Mindre dammer og kulverter som motvirker fri passasje for fisk
- Ørekyte er næringskonkurrent med ørret (samt introduksjon av nye arter)
- Tømmerfløtinga var negativ men etter at dette opphørte har bestander vist seg å bygge seg opp igjen

Andre forhold som har negativ betydning;
- Perlefiske (man må være oppmerksom på at perlefiske er strengt forbudt – og det bør gis informasjon om at perler fra denne arten er helt verdiløse i dag)

Egen handlingsplan for elvemusling
Elvemusling er en rødlisteart og er en av få arter som til nå har fått sin egen handlingsplan for bevaring. Planen må brukes og formidles. Bestandskunnskap er spesielt viktig og vi må få en best mulig oversikt over alle populasjoner og overvåke disse. Tiltak og trusler må sees i forhold til hele nedslagsfeltet.