Brunbjørnen - spor og sportegn

Paul Granberg holdt foredrag om bjørnens spor og sportegn i forbindelse med åpning av utstilling om temaet i Vinstra. Her er et kortfattet sammendrag nedskrevet under foredraget;

Brunbjørnen – spor og sportegn

Bjørnen er et helt bemerkelsesverdig pattedyr! Spesielt er det vintersøvnen som har undret menneskene; den lever vinteren gjennom i hiet uten å ta til seg verken fast og flytende føde. Ikke har den avføring eller urinering heller. Midtvinters føder binnene attpå til ungene sine.
Bjørnen går ofte i gamle elgspor når marken er snødekt og er dermed lett å overse. Ofte blir bjørnespor forvekslet med elgspor hvor sporene med delvis overlapp danner 4 klovspisser. Det er også lett å ta feil å tro at bare en bjørn er flere bjørner uten å tolke spor rett.

Ved å gå på bakspor kan du finne mye spennende. Maur er viktig føde når hitiden er over. Likevel er det også slik at noen bjørner ikke spiser maur. Er man heldig kan baksporet føre fram til hiet. Ofte raser toppen av maurtua ned dersom det er ei maurtue som hiet er laget i. Da vil bjørnen kunne lage en madrass utenfor hiet. Granbar brukes ofte fra trær i nærområdet. Den biter av kvister og bærer med seg, og ofte er det mye kvist den kan samle sammen. Ofte kan den lage flere ”senger” rundt omkring i hi-området.

Maurtuehi er vanlig. Jordhi er det også noen som lager seg og disse er gjerne mer synlig ved at det samler seg en stor haug med jord og stein utenfor åpningen. Ofte påbegynner den flere hi før den finner det som den til slutt velger. Da vil og det hiet som den til slutt bruker være å finne i nærheten til de som er påbegynt. Prost Axel Smith skrev om bjørnens hi på ”den åpne mark” allerede på slutten av 1700-tallet i en beskrivelse fra Trysil. Kvistreir kalles gjerne slike åpne hi og består av en mengde kvist og annen vegetasjon samlet sammen i ei stor boso. Berghi er og brukt. Av egne observasjoner lager bjørnen seg alltid ei seng som kan bestå av bar, mose og ris.

Dersom bjørnen støkkes av forstyrrelser kan den gå ganske langt. Det kan være snakk om opptil 10 kilometer. Valget av nytt vinterleie kan da være mer slurvete og kan være ganske åpent.

Veldig ofte biter bjørnen i trær, og dette kan være tverrgående oppflising med spor etter tennene. Skrånende oppflising kan og forekomme. Bjørnen flekker og gjerne av bark av trær ved hiet. Det kan gjerne være store barkfelt som brytes av. Den bryter og gjerne ned trær og dette kan lett forveksles med hjortedyr.

I hiområdet klatrer den gjerne i flere trær. Da finner vi merker etter klør og avbrekte greiner oppover stammene. Bjørnen klatrer også i trær før hiperioden. Det er da gjerne litt grove trær den klatrer i (i hi med binne og årsunger vil de små ungene og klatre i ganske små trær). Klormerker er et sportegn som mange lett forveksler med hjortevilt. Hjortevilt feier gevirene helst mot mindre trær.

Bjørnen er utrolig til å lete seg fram til kadavre. Den er en kjøtteter selv om den spiser svært mye annet. Det kan synes som at hannene leter mer etter kadavre enn binnene, og hannene forsøker seg oftere på å jakte elg. Det er likevel ikke så ofte den lykkes med dette. Finner den et kadaver vil den kunne oppholde seg der en stund.

Bjørnen er målbevisst i det å spise insekter. Stokkmaur er spesielt ettertraktet. Stokker med stokkmaur kan være helt jevnet med bakken. Stubber, stokker og under steiner er steder den undersøker. Ofte oppsøker den steinurer om vår og forsommer i hensikt å spise insekter.
Under vår og forsommer beiter den ivrig på nye spirer. Gåsunger spiser den ofte. Bjørnen kan beite nesten som ei ku på denne tiden. Turt er en stor urt som den spesielt er glad i å spise.

Bjørnen forveksles av og til med jerv. Noen ganger kan og sporstørrelse overlappes og forveksles. Bredden av bjørnens bakfot er mindre enn bredde av dens framfot. Ofte forveksles sporavtrykk med ulike størrelser hos samme individ med binne og unger.I skogsbilveier kan bjørnens spor vare lenge. Om sommeren er det langt vanskeligere å finne fotspor.

Møkk blir ofte forveksles med andre arter. Bjørnens møkk er og svært variert gjennom året. Om sommeren er møkka gjerne ofte løs og består ofte av lite fordøyde planterester. Ofte kan man finne hår også. Rester av insekter er og vanlig å finne. Det er imidlertid vanskelig å finne møkkrester om sommeren unntatt ved kadavre. Når skogsbærene modnes forandres fargen på møkka. Det er fra denne tiden vanlig å alltid finne bær i møkka. Da forandres også farge og form.

Kortfattet skrevet av Finn A Grøndahl

Istidsfauna og kvartærgeologi i Gudbrandsdalen

Det ble arrangert et seminar om istidsfauna og kvartærgeologi i Gudbrandsdalen i Fåvang, 30. september 2009. På seminaret ble det holdt 2 fagforedrag av kvartærgeolog Mona Henriksen fra Universitetet for miljø- og biovitenskap og osteolog Anne Karin Hufthammer fra Bergen Museum / Universitetet i Bergen. Nedenfor er det en kort oppsummering fra seminaret som ble gjennomført som et samarbeid mellom det naturhistoriske nettverket og iNasjonalparker.

Kvartærtiden er vi fortsatt en del av – og er den siste i rekken i en geologisk periodisk inndeling av jordens historie. Kvartær regnes som de siste 2,5 millioner år og har vært preget av markante og hyppige klimasvingninger – fra kalde istider og til varme mellomistider. Vår tid befinner seg i en mellomistid (interglasial).

Det finnes en rekke spor som forteller oss om at vi har hatt både en og flere istider i landet vårt. Trolig har vi hatt 30 – 40 istider gjennom kvartærtiden og like mange mellomistider. Ved å studere dagens breer blir det langt lettere å gjenkjenne også tidligere breer. Vanlige spor etter tidligere istider er U-daler og fjorder, skuring, rundsva, flyttblokker og flere løsmassetyper. Eskere eller rullesteinsåser og sandur er slike løsmassetyper som hører hjemme i et landskap med isbreer. Spesielt interessant er sanduravsetningene fordi atskillige av de norske mammutfunnene er nettopp gjort i slike løsmassetyper. Sandur er løsmasser som breelvene har avsatt foran breen.

I dag vet vi at isens erosjon har vært langt mer skånsom enn det man tidligere har trodd. Dette avdekkes gjennom at en rekke lokaliteter har beholdt avsetninger som er eldre enn det siste istidsmaksimum. Istidsmaksimum er regnet til ca 20 000 år siden. Tidligere trodde de fleste at breer og innlandsis eroderte bort alle spor fra et tidligere isfritt landskap. Hvorfor ble ikke alle slike spor erodert bort? Noen årsaker til at det nettopp i Gudbrandsdalen finnes mange slike bevarte rester av materiale fra før siste istidsmaksimum kan være at man her har hatt en kald is som var frosset fast til underlaget og at det var liten erosjon midt under isskillet.

De bevarte restene av løsmasser fra perioder med et isfritt miljø i Gudbrandsdalen har ført fram til at kvartærgeologer har satt dalens navn på en interstadial eldre enn ca 45 000 år siden. Dette forsterkes og av de dateringsforsøk som er utført på tidligere mammutfunn fra Gudbrandsdalen. Mammutfunnene er en utvetydig dokumentasjon på at det har eksistert et isfritt miljø.
Hvordan så det ut i Gudbrandsdalen når løsmassene før siste istidsmaksimum ble avsatt? Store breelvsletter dekket store deler av dalen og som fikk tilført smeltevann fra en stor bre i Jotunheimen. Et nettverk av smeltevannselver i et stadig skifte av løp avsatte enorme løsmasser. Dalbunnen lå da 50 – 80 meter høyere enn dagens dalbunn. Dette forteller oss om at enorme mektigheter av sand og grus har siden blitt erodert bort.

Ingen av de norske mammutfunnene har gitt en sikker alder på under 45 000 år ved bruk av radiokarbonmetoden. Siden metoden ikke gir noen sikker alder over dette er vi fortsatt usikre på når denne istidens karakterart faktisk levde i landet vårt. Men vi vet med sikkerhet at det har vært flere varme perioder (interstadialer) under siste istid. Det er derfor mulig at mammuter har levd i Norge gjennom flere slike varmere perioder under siste istid.
Under istidens varmere perioder fantes det trolig en gressvegetasjon som tålte et hardt beitepress. Jordsmonnet var rikt og førte til et beite med høyt næringsinnhold. Beinfunn fra Sibir og Alaska viser en klar dominans av utpregede gresspisere som hest og bison. Den ullhårete mammuten som vi finner i Norge har også beitet av dette gresset.

På slutten av siste istid skjedde en omfattende utdøing av store landlevende pattedyrarter. Spesielt mange døde ut i Nord-Amerika og i alt teller dette et tall på over 40 arter. Færre arter døde ut i Europa men også her skulle arter som ullhåret mammut, hest, ullhåret nesehorn, kjempehjort, saigaantilope, bison, moskus, hulehyene, hulebjørn og huleløve dø ut. Sammenlignet med områder på like langt nord i Russland bør det være sannsynlig at også arter som for eksempel ulv, huleløve og hest har levd i en fauna sammen med mammut.

Den ullhårete mammuten var et stort dyr og hvor hannene kunne oppnå vekter opp mot 6 tonn. Hunnene var imidlertid betydelig mindre. En annen karakter ved mammuten var den tydelige ”humpen” i skulderregionen, toppen på hodet og det lange opptil 90 cm lange pelsen. En stor utfordring vil være å dokumentere flere av disse artene i en fauna i Sørøst-Norge sammen med mammut, moskus og rein som vi gjort funn av allerede. Hest og huleløve hadde en særlig stor utbredelse og sannsynlige arter som også i framtiden kan vise seg å ha levd i Norge.

Myhre Grustak i Fåvang, Ringebu kommune, er det største grustaket som henter ut grus fra disse gamle avsetningene som ”overlevde” det siste store istidsmaksimum. Dette grustaket har så langt gitt oss i alt 5 mammutfunn inkludert 2 funn fra grustakets ytre områder. Ytterligere ett funn ble gjort i relativ kort avstand fra dette området. Denne lokaliteten er et meget verdifullt arkiv som kan tilføre ny kunnskap om både glasiasjonsforløp, faunahistorie, vegetasjonshistorie og klimahistorie. Det er derfor også et stort ønske om å legge til rette for flere ulike formidlingstiltak hvor spesielt skoleklasser inviteres med for å lete både etter faunarester og lære mer og avsetninger og naturgeografi.

Elvemusling - en ansvarsart for Norge

Oppsummering fra foredrag om elvemusling av Bjørn Mejdell Larsen, Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Verdens våtmarksdag 2. februar 2009.
Referat nedskrevet av Finn Audun Grøndahl, Randsfjordmuseene

(Foto: Finn A Grøndahl)

Ansvarsart for Norge og status

Elvemuslingens utbredelse i Norge er knyttet til 400 – 500 lokaliteter. Norge har om lag 1/3 av gjenværende lokaliteter i Europa og her finnes om lag halvdelen av den europeiske bestanden! Elvemuslingen er derfor en ansvarsart for Norge!Det er antatt at det finnes 400 – 500 populasjoner i Norge og av disse regnes om lag 120 å befinne seg i en fare for utdøing. Det er regnet med at om lag 20 % av en opprinnelig samlet bestand er utdødd. I mange av dens lokaliteter er det svikt i reproduksjonen og mange populasjoner domineres av gamle individer (forgubbing).I Oppland er 8 populasjoner / lokaliteter kjent. Den største populasjonen i Oppland er regnet å bestå av ca 500 000 individer. De øvrige er alle betydelig mindre og hvorav 3 av populasjonene har trolig under 100 individer. Arten er klassifisert som sårbar på Norsk Rødliste i 2006 og den er fredet mot all fangst fra 1. januar 1993. På IUCN sin globale rødliste (2006) er den plassert i kategori sterkt truet.

Nøkkelart i økosystemet
I en elv hvor muslingpopulasjonen har en normal tetthet vil den inneha en nøkkelartsfunksjon på grunn av sin store vannrensende effekt. Opptil 50 liter vann blir filtrert av en musling hvert eneste døgn. Dette vil ha stor betydning for svært mange andre organismer i økosystemet.

Larvene er avhengig av fisk
En musling kan produsere fra 1 – 10 millioner larver. Tidspunktet for når larvene slippes varierer noe men er i hovedsak knyttet til juli/august – september. Temperatur synes å være viktig. Varigheten til slipp av larver kan strekke seg over 2 uker. Larvene fester seg så til gjellene på fisk og dette er kun enten laks eller ørret. Opptil 2000 – 3000 larver kan samle seg på en fisk på 1 års levealder. Mye tyder på at det finnes ”ørretmuslinger” og ”laksemuslinger” ut fra at noen elver har populasjoner som viser preferanse for ulike vertsfisker (arter). Immunforsvaret virker slik at muslinglarver i liten grad fester seg til samme fisk 2 år på rad (utvikling av motstandsdyktighet mot larver på gjellene). Normalt utgjør stadiet hvor larvene er festet på gjellene til en fisk om lag ca 9 – 11 måneder (larvestadiets lengde i tid). Veksten er sterk i denne tiden og kan 10-dobles - fra 0,05 m m – 0,50 m m. Etter en fase på gjellene slipper larvene seg på våren og graver seg ned i elvegrusen. Her lever de nedgravd i substratet til de har en lengde på 15 - 30 mm. De blir kjønnsmodne i 12 – 15 års alderen (50 – 75 mm).Larvestadiet på gjeller hos fisk er dens viktigste spredningsmekanisme. Det er svært viktig at larvene kommer raskt i kontakt med fisk og rett art. Normalt blir ikke vertsfisken skadet av larvene.

Reproduksjon
En elvemusling er forplantningsdyktige nesten hele livet etter at de er kommet i reproduktiv alder.

Vekst og alder
Normal størrelse på en voksen elvemusling er 7-15 cm. Skallet er mørkt brunlig og nesten svart hos eldre individer. Måling av lengdevekst kan gjøres ved å telle og måle avstand mellom vintersoner utenpå skallet direkte. Slik avlesning på skall kan imidlertid kun gjøres på unge dyr. For eldre dyr må skallet snittes på skallets bredeste punkt fra siden med lukkemuskel og rett over mot skallets ”langside”. Elvemuslingen kan oppnå en svært høy alder med over 200 – 250 år!
Skallet – et historisk arkivMuslingskallet kan brukes for å gi en stor mengde miljøinformasjon som f eks sporstoffer, miljøgifter og tungmetaller. Studier av elvemulig har vist at det er mulig å påvise både når blybensinen kom i bruk og når Tsjernobyl-ulykken fant sted. Muslingskallene kan anvendes for å rekonstruere lokalklima langt tilbake i tid! Alle som finner døde dyr / tomme skall langs ei elv bør ta vare på disse og levere dem til nærmeste naturhistoriske museum eller til NINA.

Predasjon
Elvemuslingen har få naturlige predatorer når de har vokst seg store som godt voksne dyr. Oter kan tenkes å spise musling og det samme kan tenkes for kråke og måkearter.

Habitat
Elvemuslingen lever sjelden over 250 moh og maks kjent høydegrense i Norge er 450 moh. I Sverige og Østerrike er større høydegrenser kjent. Elvemuslingen lever i hovedsak i rennende vann og i næringsfattige lokaliteter. Substrat som silt og sand er helt uegnet for arten. Sedimentasjon er svært uheldig. God vanngjennomstrømming er viktig og grovere stein med finere grus imellom representerer et godt habitat. Høyt innhold av humus unngår den også. En pH under 5,5 er vanskelig for arten fordi da vil kalkreservene i skallet bli oppbrukt. Unge dyr må ha mye kalk for å bygge opp skall. Turbiditet må befinne seg under 1 for at arten reproduserer. Næringstilsig fra jordbruk og skogbruk er uheldig.

Trusler
Elvemuslingen er konfrontert med en rekke trusler som først og fremst er relatert til forringelse av dens leveområder;
- Eutrofiering (økt næringstilsig)
- Erosjon fra land- og skogbruksområder
- Graving i og langs vassdrag
- Vegbygging og kanalisering, bekkelukking
- Høy turbiditet
- Forsuring
- Forurensning og giftutslipp
- Grøfting av myrer
- Snauhogst
- Vannkraftutbygging og regulering av vannføring (nye vannføringsregimer)
- Reguleringsdammer kan forårsake fysiske vandringsbarrierer for fisk
- Endret vannføring og temperatur grunnet vannkraftutbygging
- Mindre dammer og kulverter som motvirker fri passasje for fisk
- Ørekyte er næringskonkurrent med ørret (samt introduksjon av nye arter)
- Tømmerfløtinga var negativ men etter at dette opphørte har bestander vist seg å bygge seg opp igjen

Andre forhold som har negativ betydning;
- Perlefiske (man må være oppmerksom på at perlefiske er strengt forbudt – og det bør gis informasjon om at perler fra denne arten er helt verdiløse i dag)

Egen handlingsplan for elvemusling
Elvemusling er en rødlisteart og er en av få arter som til nå har fått sin egen handlingsplan for bevaring. Planen må brukes og formidles. Bestandskunnskap er spesielt viktig og vi må få en best mulig oversikt over alle populasjoner og overvåke disse. Tiltak og trusler må sees i forhold til hele nedslagsfeltet.

Kurs i dissekering av gulpeboller og artsbestemmelse av spissmus- og smågnagerarter

Randsfjordmuseene, seksjon for naturhistorie, i samarbeid med Helge Grønlien, arrangerte et kurs i dissekering av gulpeboller med bruk av lut samt artsbestemmelse av hele dyr og kranierester. Kurset ble arrangert på Smestad ungdomsskole lørdag 17. november 2007.
Det deltok ca 15 personer på kurset, og kursleder var Jeroen van der Kooij.

Kurset begynte med at matter (matter med gulpeboller fra perleugle- og kattuglekasser) ble lagt i lutblanding (metoden er utarbeidet av Jan Obuch, Bratislava, Slovakia). Blanding fikk virke i ca 1 time før luten ble forsiktig skylt og vasket ut og skjelettmaterialet ble skilt fra pels, fjær og treverk ved bruk av vann og et finmasket såld. Framgangsmåten er framstilt i eget notat / vedlegg. Metoden var velegnet og skjelettmaterialet ble samlet opp i små esker som ble satt til tørk før vi begynte artsbestemmelsen. Jeroen van der Kooij har utarbeidet bestemmelsesnøkkel (Fauna nr 3 / 99) for spissmus- og smågnagerarter. Det er viktig at luteperioden ikke pågår for lenge fordi da vil alt av tenner løsne fra kjevene og artsbestemmelsen blir vanskeligere. Erfaringen fra denne artsbestemmelsen var at dette betinger at man gjør seg skikkelig kjent med bestemmelsesnøkkelen og de ulike artenes spesielle kjennetegn. Det burde være et eget kurs med kun artsbestemmelse av kraniedeler og at kursdeltakerne selv har arbeidet en del med dette på forhånd.
Det kan være enkelt å lage egne såld ved å kjøpe fineste metallnetting (fluenettingsstørrelse) og smelte den inn som bunn i en rund plastboks (kake- eller isboks). Bunnen skjærer man ut på forhånd. Den beste nettingen er allikevel av plast som påfører mindre skade på de små skjelettdelene.

Fra kurset ble ulike matter merket med nummer og samlet opp i poser (bruk zip-poser som har lukkemekanisme) for videre bestemmelse. Det er viktig at man ved slikt arbeid er svært systematisk og at matter og gulpeboller oppgis med nøyaktige kartreferanser (det er utarbeidet egne skjemaer for denne type artsbestemmelse – se vedlegg).

En annen viktig del av kurset var å artsbestemme hele dyr. Til kurset hadde Helge Grønlien samlet inn mange arter og hver gruppe fikk 5-6 arter å artsbestemme. Jeroen hadde og utarbeidet egne faktaark for artsbestemmelse av mange av artene som er aktuelle for Indre Østlandet.

Mer om kurset og prosjektet kan leses på hjemmesiden til naturhistorisk nettverk for Oppland.

Seminaret om bjørn i Hedalen

Naturhistorisk nettverk for Oppland arrangerte et seminar om bjørn i Hedalen 31. august 2007. Et hovedmål for seminaret var å informere om registreringsarbeidet som pågår når det gjelder gamle skinn og kranier av bjørn og ulv. Mange har meldt fra om skinn og har ønsket informasjon om oppbevaring og vedlikehold. En større oppmerksomhet vil bidra til at restene av skinn og kranier etter de siste individene av dyr fra 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kan bevares for ettertiden. Dette materialet er en viktig del av både kultur- og naturhistorien. I et naturhistorisk perspektiv er det viktig å huske på at skinn og kranier stammer fra populasjoner med kontinuitet tilbake til tidlig postglasial tid. Det vil være interessant å vite mer om innvandringsforløp i tidlige postglasial tid og vandringer/slektskap i forhold til andre populasjoner. I dag finnes metoder hvor 1 cm2 av hud med hår er nok for å gi individets genetiske profil. Det er derfor viktig at materialet bevares for behov for vitenskapelige undersøkelser både ut fra dagens problemstillinger og nye i framtiden.

Prof. em. Kåre Elgmork fra Universitetet i Oslo har i lang tid fulgt bjørnestammen i Vassfaret. Dette ble den siste helnorske stammen som overlevde lengst. Trolig observerte Elgmork selv det absolutt siste individet i 1971. Han kåserte over denne stammens skjebne under seminaret og fokuserte på en klassisk historie med først hard etterstrebelse, isolering og deretter forringelse av leveområdene. Vassfarstammen hadde gode forutsetninger for å kunne overlevd men ble erklært utdødd på slutten av 1980-tallet.

Gudbjørg Fønhus Stensrud, datter til Mikjel Fønhus, holdt et foredrag om sin far og hans innsats for at bjørnen ikke skulle dø ut i Norge. Sammen med Olav K. Opsahl fikk de gjennomført frivillig fredning av bjørnen over en rekke store skogeiendommer (500 000 da). På Hallingdalssiden ble det likevel skutt bjørn jevnlig og det var et ytterst beskjedent antall dyr tilbake når fredningen kom omsider i 1973.

Det ble holdt flere foredrag, omvisning på Bautahaugen Samlinger, og guidet tur til det kjente hiet "Festningen" dagen etter. Seminaret ble veldig flott med god mat, hyggelige og interesserte deltakere og et veldig hyggelig vertsskap i Hedalen!

Bildet viser deltakerne på seminaret.

Søker mer kunnskap om istidsfaunaen

Det er etablert et samarbeid mellom Naturhistorisk nettverk for Oppland og Universitetet i Bergen i forhold til å formidle resultater fra forskningsprosjektet "Ice-age history of the Rondane 'dry valleys', central Scandinavia. Prosjektets hovedmål er å beskrive istidsforløpet i det nordøstlige av Oppland, og hvor det og legges særlig vekt på å inkludere aktive søk etter både pollen og sub-fossiler etter pattedyrarter. Dette er et stort og tverrfaglig prosjekt som kan kaste nytt lys over områdets siste 100 000 år lange historie.

Ett av prosjektets mål er å framskaffe nye funn av pattedyr fra faunaen som levde i Gudbrandsdalen og omliggende områder under siste istid. Sentralt i samarbeidet er også universitetsmuseet Bergen Museum som og har det nasjonale ansvaret for osteologi. Gjennom et samarbeid mellom paleozoologer og kvartærgeologer åpner det seg de beste forutsetninger for å gjøre nye funn.

Det ble gjennomført en befaring i ulike lokaliteter forrige uke (september 2007) for å vurdere både metoder og prioritering av lokaliteter for grundige undersøkelser neste år. Resultater fra neste års feltarbeid vil kortfattet beskrives på nettstedet www.naturhistorie.no

Bildet viser prosjektleder Dr. Svein O. Dahl fra UiB ved en av de kjente funnlokalitetene for ullhåret mammut i Gudbrandsdalen.

Første innlegg

Vi prøver ut bloggen